- Jeg har verdens beste lagkamerater!

Kobå, eller Jakub Petrzela som han egentlig heter, kan ikke få fullrost lagkameratene sine nok. Og godgutten selv er oppriktig når han forteller hvor glad han er i hele gjengen han spiller håndball med. Håndball som har blitt hans store lidenskap. Oliver trekker han spesielt frem. I følge Kobå er Oliver verdens snilleste. Men han er også glad i alle de andre på laget. Og spesielt på Lukas og Mantas som han også går på skolen med, det synes han er supre karer. Det selv om de lekeslåss mye på skolen.

Man skal ikke være lenge sammen med Kobå før man merker det eksepsjonelle gode hjerte han har for sine omgivelser. Hvor fantastisk og god gutt vi har med å gjøre. En gutt som mer enn gjerne har lyst til å by på gode og morsomme kommentarer til sine venner. Allikevel så hender det at det går galt av sted. Det som var ment som en god og varm melding, kommer litt feil ut. Og blir forstått enda mer feil. Plutselig er det som var ment som en kompliment og en oppmuntring til en venn, blitt oppfattet som en spydighet eller i alle fall som en nedsettende bemerkning.

- Jeg tror ikke de andre forstår meg bestandig, kommer det litt bekymringsfullt. Jeg vet hva jeg mener inne i meg. Men noen ganger blir jeg så frustrert fordi jeg ikke klarer å si det jeg mener på norsk. Ordene setter seg fast i meg, forteller han ærlig.

Og sånn er det nok. Det er ikke så mange av de jevngamle guttene som faktisk forstår hvor utrolig flink Kobå har vært. Frem til 2012 var Norge, norsk håndball, norsk språk og Larvik ikke noe som godeste Kobå kjente til. Ikke før pappa Peter en dag kom og fortalte at nå skal vi flytte, vi skal til Norge. Hele familien skal nordover. Fra før har de vært vant til at Peter har jobbet rundt omkring i Europa. I lange skift på hele 8 uker av gangen. En tøff og vanskelig arbeidssituasjon ikke bare for Peter, men for hele familien. Så Peter hadde sagt til sjefen, at på neste oppdrag han ble sendt ut på, da ville han reise med hele familien. - Det kunne vel så godt ha blitt i Tyskland, forteller Peter. Men sånn ble det ikke. «Sjefen» kom en dag og sa til Peter at nå er det Norge som gjelder. Og sånn ble det at vi var så heldige å få Kobå til Larvik. Først var de riktig nok en tur i Bardufoss. Og et halvt år i Bergen før det ble til Larvik. Og hver gang du kjører forbi Fokserød ved nedkjøringen til Torp. Hver gang du kjører under den enorme rundkjøringen, da skal du vite at den har Peter hatt ansvaret for. Så heretter døper vi den «Peters plass».

Så var det dette med Kobå og språket. Han har altså klart den ufattelige prestasjon å lære seg veldig godt norsk, på veldig kort tid. Det kamerater og venner glemmer, når det kommer en og annen kommentar litt ut av situasjon, er at Kobå i 2012 ikke kunne et eneste ord norsk. Nå er han superflink. I tillegg så kan han Slovakisk – veldig godt! Han er allerede flerspråkelig og lærer seg i tillegg engelsk på skolen. Og det kan komme godt med i fremtiden, for Kobå vet hva han skal bli når han blir stor.

- Jeg skal forsøke å bli profesjonell håndballspiller, nærmest stråler han av begeistring av å få lov til å fortelle om den store drømmen sin. Og ingen er i tvil om at Kobå kan få til det han vil. Han har fått til mye allerede. Og han har reist langt i sitt unge liv. Men når han forteller at han skal bli norsk landslagsspiller, da forteller reaksjon fra godeste Peter at det nok skal gås en runde eller to på «kammerset» om den saken. I alle fall frem til Kobå blir 18 år…

- Huff ja, forteller Peter. Det skjer mye nå, kommer det litt bekymringsfullt. Nå er det hormoner og sånt. Det er mye jentegreier om dagen. - Ja, forteller Kobå like ærlig som alltid. Han og Mantas har noe "greier" på gang. Treneren tenker mer på kommende discoteker på håndballcuper. Der "ruler" vår mann. Kobå er en danseløve av dimensjoner. Han har en kroppsbeherskelse som er helt rå. Det er lett å se at han trener parkour også. Er ballen havnet på ugunstig sted, er det Kobå som henter den ned igjen...

Du lurer kanskje på hvor lagkameraten vår og hans familie kommer fra? - Vi kommer fra et sted i Slovakia som heter Diviaky nad Nitricou sentralt i Europa. Det er bare 8 kilometer til Tsjekkia, 150 kilometer til Brattislava, Østerrike, Wien og Ungarn. Litt lengre, men ikke så mye til Polen (250 km), forklarer Peter. Men selv om det er sentralt i Europa var landsbyen de kom fra ikke så stor, 3 000 innbyggere. Og Kobå måtte reise ut av hjemstedet for å gå på skole.

- I Slovakia er det mye mer lekser enn i Norge, forteller Peter. Så Kobå var bare glad da han begynte på skole i Larvik, smiler den sympatiske pappaen. Kobå er i grunn positiv og glad til det meste. Hør bare når han blir spurt om det ikke var skremmende å måtte reise fra alt og alle? Han har 2 onkler og 4 tanter og stor familie å reise fra.

- Å shit, Norge. Det blir spennende, var reaksjon til den tøffe 9-åringen da han fikk beskjed om at nå skal han reise fra alt som er kjent og kjært. Nå må det bygges nye relasjoner, venner og miljø et helt annet sted i verden. Et sted med en ganske så annerledes kultur enn familien har vært vant med.

- Nytt land, nytt liv, tenkte den alltid så positive Kobå. Og sånn har det blitt. Nå trives han som plommen i egget. Blant verdens beste lagkamerater slik som han beskriver dem.

Men Peter kan ikke love at de blir i Larvik for godt. – Jeg håper og tror at det blir mer jobb på videre utvidelse av E-18. Da blir det mange år til i Larvik. Kanskje frem til alle ungene klarer seg selv. Men da har de noen spennende planer igjen Peter og Lucia. – Ja, hvem vet? Spør Peter. Det kan bli

Slovakia igjen eller Australia. De er jammen eventyrlystne i den modige familien.

Enn så lenge får vi håpe vi får behold dem i Larvik. Og det er det mange som gjør. Både på håndballen og på jobb. På det meste har Peter vært sjefen til over 90 innleide arbeidere. – I dag har vi trappet aktiviteten ned og nå har jeg ansvaret for 22 gode kollegaer. Det kommer til å trappes videre nedover frem til vi er ferdig med hele prosjektet. Men etter den tid håper Peter og hans kollegaer på mer jobb på E-18 mot Eidanger og videre sørover.

I Larvik Turn G2003 og G2002 har vi i alle fall lært å bli veldig glad i den herlige familien, Peter, Lucia, Kobå, Rebeka og lille Dominik. Så de som har kontakt med rette veimyndigheter, nå er det tid for å sørge for at det er Skanska som får anbudet på bygging av E-18 videre. Så får vi en «Peters plass» på hver side av Larvik!

#Håndball #Kobå #Slovakia #Norge #LarvikTurn #ltgutta #G2003