Mantas - slik du ikke kjenner han!

Glad i Norge og Larvik, med hjertet i Litauen! Det skinner tydelig igjennom. Inga og Mantas er svært så glade i sitt nye land. De forteller at de trives sammen med sin familie i Larvik. Og Mantas forteller også at han er veldig glad i lagkameratene sine i Larvik Turn. Men hjertet, det banker fremdeles hardt for moderlandet Litauen.

Kanskje ikke så rart med landets historie. Går man tilbake til 1300-tallet var Litauen en del av det største landet i Europa da Hviterussland, Ukraina og deler av Russland var områder underlagt Polen og Storhertugdømme Litauen. På slutten av 1700-tallet overtok det russiske keiserdømmet størstedelen av Litauens territorium. Og først etter 1. verdenskrig erklærte Litauen seg uavhengig og ble opprettet som en uavhengig stat. Så under den 2. verdenskrig ble landet først okkupert av Sovjetunionen og deretter Tyskland. Da nazistene trakk seg tilbake okkuperte Sovjetunionen Litauen på nytt.

Og da Inga Kvedaraviciene, mammaen til Mantas, ble født i juli 1981 var landet fremdeles bak «Jernteppe» og en del av Sovjetunionen. Først i 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikk som erklærte seg uavhengig fra unionen. Med en slik historie skapes det naturlig nok sterke bånd som ikke brytes ned av å bo noen år i utlandet.

Selv ikke for Mantas. Han er sterkt bundet til sitt hjemland. – Jeg savner bestemor mest når jeg er i Norge, forteller han. Ikke så rart det. Bestemor eller mormor og Mantas hadde et helt år sammen, da mamma og pappa, Tadas Kvedaravicius, fant ut at det var best å reise ut i Europa for å finne jobb. Først til Tyskland og siden til Norge.

-Jeg fortalte ikke Mantas hvor lenge vi trodde vi kom til å være borte, forklarer Inga. Vi visste ikke helt i starten. Vi reiste på jobb til Tyskland. Da det var gått to måneder, ville han ikke prate med meg på telefon. Han boikottet meg i nesten to uker, forklarer hun om det som tydelig har vært en tung periode for både Mantas og Inga. Mantas var 6 år den gangen.

En gang ringte Mantas til Inga. Inga jobbet i Tyskland. Og hun hadde litt optimistisk håpet at Mantas skulle komme etter på høsten. Det hadde Mantas fått med seg. – Siste dagen i august ringte han, forklarer Inga. Han hadde et budskap til sin mor. – Mamma i morgen er det september, da er det høst, forklarte 6-åringen. Inga skjønte hva han siktet til og fikk både klump i halsen og vondt i hjerte.

Så fikk Inga og etter hvert også Tadas jobb i Norge. Inntil det var fast og sikkert arbeid, ville de at Mantas skulle være i Litauen. Og det var i denne perioden at vår gode lagkamerat bygde opp så tette og gode bånd til bestemor. Og til Bondzis. – Jeg var veldig glad i hunden vår, forteller han. Jeg var ikke gammel og jeg red rundt på den. Vi var som to bestevenner, skryter han. Han henter raskt frem bilder av hunden på mobiltelefon. Og plutselig satt ordene litt lengre ned i halsen… Ingen tvil om at den gode håndballspilleren vår er glad i hunden sin. Inga forteller at båndet til hunden er gjensidig. Mantas kan gjøre hva han vil med hunden, den bare logrer og er glad for å se han.

- Du må se på disse bildene, forteller Inga. Se her, sier hun ivrig. Her kan du se hvorfor Mantas er så glad i bestemor. Inga vifter med to bilder og Mantas blir litt sjenert først. Som dere kan se av bildene lagt ut i saken her, ser du en ung og ganske mager Mantas på et bilde. Mens han ser betydelig mer fyldig ut på et annet. - Det «magre» bildet er fra han bor med oss, det andre fra når han bor med bestemor, smiler Inga. Da skjønner du kanskje hvorfor det ble så sterke bånd? lurer hun.

Mantas snakker selvsagt flytende litauisk. Og han snakker og forstår litt russisk. Da han kom til Larvik i 2009 var det lite han viste om Norge. Og allerede som 7-åring måtte han lære sitt tredje språk.

– Noen ganger er det vanskelig, kommer det tappert fra godgutten. - Jeg forstår både norsk og litauisk. Men det hender at ordene setter seg fast når jeg skal forklare. Det synes han er litt kjedelig. Men det går mye bedre. Og på håndballen greier han seg helt utmerket. Og tenk, det er ikke mange av hans lagkamerater som har møtt på så store språklige utfordringer eller som kan uttrykke seg på så mange språk. For på skolen lærer han også sitt fjerde språk, engelsk.

Mantas vet ikke helt hvor han skal bo når han blir stor. Når vi spør han sier han Litauen. Da kommer det raskt fra Inga – Hæææææ??? Neida, sier Mantas. – Eller jeg vil bo både i Norge og Litauen, litt som nå, forklarer han.

Minst to ganger i året reiser de hjem til Litauen. Og tror du bare det har vært bestemor og hund som lokker? La oss spørre Inga;

- Nei, nei, ler hun med et godt magedrag. I Litauen sitter det en søt pike på 13-år. Da jeg spurte hva hun savnet mest, forklarte hun at det var Mantas. Hun venter på Mantas, ler Inga varmt. Mantas blir litt flau. Men han liker tydeligvis at det er et lite pikehjerte i hjemlandet som banker litt tilbake mot Norge og Mantas. Kanskje er det litt av årsaken til at han ønsker å bo to steder?

Mantas pappa har tre brødre og en søster. To av brødrene er i Norge, en i Kongsberg og en i Sandefjord. Søstera, eller tanta til Mantas, bor sammen med Mantas og familien her i Larvik. Og hun har også med seg sin kjæreste til Larvik. Begge to har fått jobb hos Ingas arbeidsgiver, Hildes Renhold, skaffet til veie av Inga. Inga er ei dame som får ting gjort. Mantas har også en lillesøster, hun heter Viktorija.

Mantas vet ikke helt hva han skal bli når han blir stor. Men han har veldig lyst til å bli god håndballspiller. Kanskje også fotball. Og når han ikke er på skolen, flirter med jenter eller spiller håndball. Da liker han å fiske. Og fiske gjør han ofte når han er i Litauen også. Men når fisken skal sløyes, da er det bestemor som må til pers.

Vi siterer avslutningsvis hans lag- og skolekamerat Lukas; Mantas er best av de beste!

Lurer du på hvor Mantas kommer fra? Birzai en by med 28 000 innbyggere og med ca 50 000 i hele kommunen.

#Mantas #Inga #Litauen #Norge #2002 #LTgutta #LarvikTurn